I mange år har en enkel undersøkelse vist seg å fungere godt. Den setter søkelyset på samspillet mellom balanse, tilstedeværelse i kroppen og bruk av synet. Hensikten er ikke at behandler gjør en kvalitetsmessig vurdering, men at pasienten (eller den det gjelder) gjør egne erfaringer som utgangspunkt for videre egen læring. For at det skal skje, må behandler veilede og legge noen forhold til rette.
Se på filmen. Vi bruker en balansepute. Til vanlig vil behandler sitte/stå ca. 3-4 meter overfor pasienten. Først med lukkede og så med åpne øyne, skal pasienten reise seg fra sittende til stående på balanseputa (barfot/sokker). Spørsmålet er: Hvor er oppmerksomheten?
Høyt balansekrav i første runde tvinger fram at oppmerksomheten vendes til kroppen, vanligst til føttene. Hender på yttersiden av lårene kan gi bedre stabilitet for noen, hos andre forstyrre. Å gå på stedet kan være alt fra umulig til grader av gjennomførbart. Egen telling kan hjelpe eller forstyrre. Å gå taktfast på balanseputa med lukkede øyne og egen telling vitner om at det er noen ledige oppmerksomhetsressurser i hjernen.
Med åpne øyne er det vanligst å se ut i rommet, gjerne på behandler, av og til låse blikket på for eksempel et bilde. Når all oppmerksomhet er ute, blir det lite eller intet viet til kroppen. Kroppen er på et vis glemt.
Det vil alltid være varianter over dette temaet, men som en konklusjon er det naturlig å tenke at i det vanlige hverdagslivet hos seende, vil oppmerksomheten være «sugd» ut. Kroppen forblir lett fraværende og fremmed. Kanskje bare «full av» vondter, uro, stivhet, smerter osv.
Denne fraværenheten varsler om en dårlig intern funksjonell dialog mellom kropp og hjerne. Med erkjennelsen av at en hjerne uten kropp er en hjerne på ville veger, er det all grunn til å starte et arbeid med innlæring og etter hvert automatisering av gode bevegelsesverktøy for å etablere og vedlikeholde denne viktige dialogen. I en felles refleksjon etter undersøkelsen drøftes erfaringer, gjenkjenning, fagteori og vegen videre.
Undersøkelsen viser hvordan en tilstrekkelig truet balanse framprovoserer kontakten. Vårt moderne liv har for de fleste få balanseutfordringer men desto flere ytre forstyrrelser som «suger». Til sammen utgjør dette et alvorlig hinder for å være tilstede her og nå og fortrolighet med seg selv. Avsporinger blir mer regelen enn unntaket. Det gode er at med disiplin og vilje til å øve kan dette endres.
Tar du imot invitasjonen, følger du oppsettet i verktøykassa. Fordi vi her snakker om ferskvarer består de av enkle handlinger vi alle må gjøre daglig. Det er bare å sette i gang!